Hvil i fred 🙏🕯

MINNEORD FRA EN LILLEBROR (fra familiens minnesamvær på Prestrudsenteret)
Dette blir mer en mimring om en storesøster. En del enkeltepisoder gjennom tidene som har festet seg i minnet. Jeg har kalt det minneord fra en lillebror.

De fleste som minnes Bente i dag kjente henne som den voksne versjonen, fra alder 40 og oppover. Jeg har derfor valgt å dele noen av mine minner om Bente fra min egen barndom og ungdom.
Jeg begynner med starten:

1953 - Bente kom til verden, 7. oktober
Bente levde sine første leveår i ei lita grend lengst sør i Stange, kalt Spitalen. Der bodde hun i ei lita stue på småbruket til farmor og farfar. Det var heller ikke så langt til mormor og morfar som budde rett over grensen til Nord-Odal.
I Spitalen var livet veldig rolig og trygt, det var få hendelser av typen som brente seg fast i et barnesinn. Men historia om spark-ferden med mor Berit over til Odalen gjorde inntrykk på Bente, -da hun fikk den fortalt noen år senere.
Bente, som var bare en baby lå i en kommodeskuff knytt fast på spark-setet. Mor Berit var av den praktisk anlagte typen, - en helt naturlig løsning på transportproblemet, -mente hun.
«Livsfarlig, -en kan da ikke behandle barn sånn!», mente Bente da hun hørte om sparkturen ette å ha kommet opp i ungdomsåra. «Gikk så fint, så!», svarte mor, mens hun humret, det skulle mye til for at det ble betraktet som farlig eller umulig i hennes verden.
Den andre hendelsen var mer dramatisk, den brente seg faktisk fast i Bents minne. Den mannevonde hanen på gården kom seg ut av innhegningen og angrep vesle Bente. «Jeg trodde den gærne fuggel’n skulle drepe meg!», sa hun senere. «Det var litt dramatisk», måtte mor medgi, «Den hanen var virkelig fæl, -men selv den innså at slaget var tapt da jeg lettet det opp fra bakken med et grepa tak rundt halsen på’n!».
Da de i ettertid snakket om det - klarte de ikke annet enn å le begge to, -for det hadde vært et sabla basketak med udyret.

1958 – Nytt hus og nye venner
Familien på 3, + en engelsk setter, flyttet til nybygd hus i Ottestad. Å flytte hit var naturlig siden far nå var stasjonert i Hamar. Her ble vennegjengen adskillig utvidet. Det var unger- og etter hvert ungdommer inn og ut av huset hele tiden. Det var full fart, og vesle Bente stortrivdes i det.

Som småjente var nok Bente ei skikkelig pappajente, og hang med far støtt og stadig i hans ærend, men 100% lojal mot ham var hun kanskje ikke, - viste det seg. I en anledning skulle Bente være med far til by’n for å handle noe småtteri. Det som kaltes by’n - var altså Hamar sentrum. Om en har trasket sine første leve-år rundt i den vesle grenda Nord-Spitalen, er det stort å få være med til by’n.
Den gang var det lov å kjøre bil i Torggata mellom Østre Torg og Stortorget, og det var parkering langs fortauet. Far var heldig og fant parkeringsplass rett utenfor butikken hvor han skulle handle noe småtteri, -ikke mer enn han kunne få med seg i ei hand. Vauxhall’n ble raskt manøvrert inn i luka og Bente fikk beskjed om å vente i bilen, «Du ser meg gjennom vinduet der!», sa far, før han hastet inn i butikken. Det var handel over disk den gangen, ingen selvbetjening. Han kom raskt til og ble umiddelbart ekspedert. Da han kom ut igjen sto parkeringsvakta klar til å skrive ut parkeringsbot.
Far forsøkte å snakke seg ut av bota og fortalte at han kun hadde løpt inn i butikken rett ved bilen, fått varen og rett ut igjen, det hadde tatt få minutter. Det far totalt hadde feilberegnet var hvor fort en ventende 5 åring begynner å kjede seg. Den hittil så tause Bente smalt plutselig og ubeleilig til med «Å nei du, du har sikkert vært borte en hel time!».
Vel hjemme igjen fortalte far om episoden til mor og han avsluttet med følgende kommentar i typisk Kristoffer stil: «Jeg fikk lov å betale rikelig for den turen, ja!»
1962 – Bente får en lillebror (altså meg)
Ifølge mor var jeg et bestillingsverk. Bente var tidlig en ganske bestemt liten dame og hadde forkynt med klar røst at hun absolutt ikke ville være enebarn. Så da ble det - så jeg kom til verden, - uten bytterett, eller garanti, og lovlig sent - nesten 9 år etter Bente.

Så da ble det oss to da, Bente, -nå gjennom 63 år.
I begynnelsen var det stor stas for Bente å ha en lillebror, det er noe rart med småjenter og babyer.
Noen år senere ble jeg, - - - jeg får kalle det «omklassifisert» til:
• Først Brysom
• til tider Dum,
• - senere et Hår i suppa,
• - så en hun var Flau over da hun hadde venninner på besøk,
• og etter hvert var det en lengre periode som jeg ganske enkelt var en Bortskjemt Drittunge.

Men tilbake til første perioden, - hvor det var stas og jeg tenderte mot godslig som baby, jeg var ønsket - og velkommen.
Det gikk mot vinter og det begynte å bli kaldt ute. Flere av Bentes venner var forkjølet, i tillegg til stadige hostekuler, hadde også flere en diger snørr-dråpe hengende ut av nesa i en stadig lengre streng, -før den plutselig ble heist opp igjen med et kraftig snufs. Mor Berit ante et smittehelvete på gang i barnevogna om disse småjentene stadig skulle stikke hodet inn til baby’n hennes, -altså meg, -så hun ga klar instruks til min storesøster at det ikke var tillatt, jeg skulle få være i fred, og bare trilles så jeg fikk sove, -Basta.
Det mor ikke hadde tenkt på var at det kunne komme andre langs veien.

Den første Bente og venninnene møtte på var nabokona. Hun klappet hendene sammen i begeistring og utbrøt: «Neimen er dere ute og triller’n lillebror, så koselig!», -han må jeg få ta en kikk på -altså!». Hun var på vei til å fjerne trekket på vogna for å få kikket skikkelig inn. Da husket Bente på mors klare ordre og grep resolutt inn med: «Nei det får du ikke lov til av mor, -hun sier du kan smitte broren min!».

Nabokona reiste seg brått opp, grepet rundt håndveska var så hardt at knokene ble hvite, hun hadde en dyp fure mellom øyebrynene da hun så bryskt på Bente, hun utstøtte et fnys idet hun snudde seg og marsjerte med lange og raske skritt hjem.

Bente fortalte stolt da hun kom hjem, at hun med sin bestemte opptreden hadde avverget akutt smittefare. Mor ble ganske flau da, -hun fikk plutselig behov for en samtale over gjerdet med nabokona. Men hun kunne ikke klandre Bente, hun hadde bare fulgt ordren hjemmefra, -og vel så det.

1966 (eller 1967?) – Sommerferie til Nord-Norge
Dette var sommeren da ambisjonen var at vi skulle få sett mest mulig av Norge under ferieturen. Planen var Norge nordover til Nordkapp for så å streife innom Finland og videre Sverige sydover igjen.

Framme ved Saltstraumen skulle det fiskes. Jeg som ikke kunne svømme ennå, fikk ikke gå nær vannet uten at mor eller far hadde et grepa tak i meg. Bente derimot hadde friere tømmer, hun var veldig glad i å fiske, kunne holde på i timevis, med eller uten napp. Litt rart egentlig, for Bente har raskt blitt lei på andre områder, hvis det ikke er tilstrekkelig action underveis. Med fiskestang i handa, fant Bente en ro som ellers kunne være vanskelig å finne. Derfor holdt hun ut lengre enn oss andre, så lenge at far var nede hos henne flere ganger for å spørre om hun snart skulle komme opp til oss andre. Bente var ei ganske typisk tenåringsjente med brusende hormoner, mange foreldre har vel opplevd det. Det var ikke alltid at reaksjon sto i forhold med årsaken, men på denne turen hadde det - så langt - ikke vært noen store utbrudd.

«Nei nå må du be Bente komme opp igjen!», sa mor til far, - «Og nå må du være mer bestemt!». Bente hadde, som nevnt, vært ganske pappajente i barndommen, og far hadde nok en softspot på det området, å bryske seg til, - var ikke helt hans greie. Men far tuslet rolig av gårde nok en gang - og borte ble han en god stund. Så fikk mor og jeg øye på dem begge på vei oppover. Far i rolig gange foran og Bente noen meter bak. Framme der vi satt ved teltet så vi at far hadde ei litt oppgitt mine i ansiktet, - og vi så videre at det holdt på å vokse fram en solid kul i hode på han.
En meter bak sto Bente med et ganske brydd og utilpass kroppsspråk og et blikk som søkte skotuppene, -i hånda holdt hun ei fiskestang, -som nå var knekt i to.

Vi trengte ikke å spørre om hva som hadde skjedd, - ikke da. Det ville ha vært bensin på bålet. Men senere derimot, da vi begge var blitt eldre, har hendelsen mang en gang vært tema. Beskrivelsene og detaljene i hva som hendte nede ved fiskeplassen har blitt stadig mer fargerike for hver gang den har blitt fortalt, og alltid har mimringen endt i gapskratt hos de involverte.
Kanskje det kan være en lærdom når ting hender som bringer fortvilelse eller harme, - la det bare ligge til det har gått litt tid, -kanskje tiden har forvandlet det til noe vi heller kan le av.

Da hjelpen kom – som fra oven
Selv om jeg var lillebror aldri så mye måtte også jeg etter hvert begynne på skolen. Først var det stas, -da de fleste kameratene mine rundt der vi bodde var ett år eldre enn meg, så de hadde allerede gått et år på skolen. Læreprosessen begynte forsiktig med å skrive samme bokstav om- og om igjen på linjerte ark, kun avbrutt av en bord med noen rare krummelurer for hver fylte linje. Fryktelig kjedelig, -men visstnok pedagogisk riktig, - og det var nå til å leve med.

Tiden gikk og vi rykket framover i pensum helt til vi kom til dagen jeg lenge hadde fryktet. Mine eldre kamerater hadde snakket om det og advart meg, skikkelig skremselspropaganda, og det var ikke bare for å skremme meg, de mente det oppriktig. Selv deres eldre søsken, fortrinnsvis brødre, sa det samme. Nabogutten hadde 3 eldre brødre, så her snakket vi bred erfaring. Det ble framstilt som en nærmest uoverkommelig oppgave, - kun for å plage skoleunger.
Plutselig var jeg midt oppe i det, -VI SKULLE SKRIVE STIL.

Jeg skjønte ikke konseptet, men visste ut fra andres erfaring, at det var grusomt. Plutselig satt jeg der siste kvelden før innlevering med kladdeboka med linjerte ark uten en eneste bokstav skrevet. Jeg var fortvilet, gråten sto i halsen der mor forsøkte å være både psykolog og pedagog, - helt uten å lykkes. Kameratene, som nå var ferdig med leksene og i full lek utenfor, hadde rett – STIL var bare grusomt.

Stemningen i stua var preget av resignasjon og fortvilelse, der jeg satt ved spisebordet. Far kikket beleilig ut vinduet og fant plutselig ut at plenen begynte å bli lang, - han skyndte seg med lette steg ut – og der satt jeg og visste ikke hverken fram eller tilbake. Jeg hadde til og med blitt fortalt at det ville komme flere stiloppgaver framover. Jeg ség sakte ned i det idrettsfolk kalte «kjeller’n», - der var det mørkt.

Plutselig gikk det i døra i gangen og storesøster kom inn der jeg satt fortvilet, hun hadde nok blitt advart av han som klipte plenen der ute, hun utbrøt: «Skriver du stil, Morten, så artig, -vil du ha hjelp?» Jeg trodde ørene skulle dette av, -fantes det virkelig noen som syntes stil var artig, - det måtte være ei slik jentegreie. «Jammen du skal jo bare gjøre det samme - ved å skrive - som du gjør når du forteller til meg om noe morsomt du har opplevd», sa Bente. Jeg skjønte hva hun mente, men den kreative delen av hjernen min hadde vist allerede gått og lagt seg.

Det ble til slutt nærmest et diktat fra min reddende engel av en storesøster, dette trolig for å komme i mål før leggetid. «Men du må skrive alt selv!» sa Bente, «- for jeg klarer ikke å skrive like stygt som deg!».

Det var en sannhet jeg kunne leve helt fint med, der jeg nå stolt satt med ferdigskrevet stil på litt over en halv side.

Rådene jeg fikk den dagen kom til nytte under mang èn stil framover – en barriere var brutt.

Med storesøster på Hamar Mart’n
Da Bente spurte om jeg ville være med henne på Hamar Mart’n var jeg ikke vond å be. Det er tross alt nesten 9 år mellom oss så det var ingen selvfølge at Bente ville ha meg på slep.

Kanskje hadde jeg passert perioden for «Bortskjemt drittunge» og rundet tilbake til «Godslig guttunge», - samme for meg bare jeg fikk innsyn i de stores verden. Selv mor Berit ble nok både overrasket og nesten rørt, -hun sendte med oss begge bra med lommepenger.

Bente åpnet lommeboka på vidt gap straks vi var inne på tivoliområdet, det ble spandert karusell, radiobil og sukkerspinn, og pengene rant ut. Bente har alltid levd i nuet, fant hun noe hun hadde lyst på og hadde penger med, da kjøpte hun det. Hadde hun noen blakke venninner med, -så spanderte hun på dem også. Bente antydet etter en stund, blakk som hun var, -at det kanskje var på tide å ta hull på pengene jeg hadde i lomma også.

Men da følte jeg meg imidlertid - ganske mett av sukkerspinn og karuseller, -jeg ville hjem.

Det var da Bente forsto at lillebror var en skikkelig gnier.
Dere kan tro jeg har fått høre denne historien mange ganger opp gjennom årene. Men det var jo sant.

BENTE MOT VOKSENLIVET

Realskolen
Bente var ikke en type som oppsøkte ensomheten og stille studier, hun ville ha folk rundt seg, vennegjengen var viktigst av alt. Da hun var kommet i en alder hvor realskole sto på programmet hadde hun samme interesser som så mange i vennegjengen, de sa ikke nei til en fest og var det noen arrangementer som kunne være artig, så var de til stede, og midt oppi det. Under realskolen ble nok ikke mye av fritiden hennes brukt til lekse-lesing, men Bente var kvikk i toppen, så med noenlunde regelmessige frammøter på skolen sikret hun å komme hederlig igjennom skolegangen, -helt fram til siste uka. Det var frammøte for å få oppgitt hvem som kom opp til muntlig eksamen – DET VAR DA KATASTROFEN RAMMET – DET BLE FAGET RELIGION. Den bok var ennå ikke åpnet, - hun ante ikke - hva som sto i den.
Nå kunne hun angre på at hun heller ikke deltok stort timene, -i stedet hang nede ved kiosken og tok seg en røyk sammen med likesinnede.

Da Bente hadde kommet hjem, - og det første sjokket hadde lagt seg, begynte hennes analytiske hjerne å fungere igjen. Hun tenkte: «Denne boka rekker jeg ikke å gå igjennom før eksamen, -jeg må finne ut hva som er viktigst, og ut over det trenger jeg - flaks!». Bente så på innholds-fortegnelsen, hun valgt ut kun 3 kapitler - som så sentrale ut, «Det får stå til!», tenkte hun.

Eksamensdagen kom, sensor satt klar, -men var Bente klar?

De første spørsmålene kom fra et av det tre utvalgte kapitlene, skuldrene
ble senket. De videre spørsmålene holdt seg også innenfor de 3 utvalgte
kapitler som Bente hadde lest. Det Bente har lest - det husker hun, det ble
full score.

Hun hadde analysert riktig og hadde nødvendig porsjon flaks, - det holdt.

Da ble det jubelbrøl ute på gangen og en rask sigg i skolegården, - før det
bar rett av gårde for å treffe vennegjengen.

Realskolen var fullført – Det var sommer – Let’s party

Da brennhett temperament møtte stoisk ro
Det var tidlig lørdag kveld og Bente skulle på fest, snart kom venninne hun skulle dra sammen med. Jeg husker ikke eksakt hvor gammel hun var, men kanskje rundt 15 år, ei tid da hormonene bruste og lunta var kort. Vi andre ante at noe var i gjerde, hun trengte da vel noen penger, men Bente var opptatt med å stæsje seg opp, og hadde ennå ikke spurt om det.

Til slutt måtte hun spørre, -og far var den hun satte sin lit til. Det var ikke noen overflod økonomisk i vårt hjem på den tiden og far syntes nok det hadde vært litt tett mellom tiggingen i det siste, men har reiste seg fra stolen der han satt i stua. Dro opp lommeboka fra baklomme i en litt treg bevegelse. Han åpnet rommet for mynter og helt myntene over i handa som han gav til Bente.

Det var nok ikke småmynter Bente hadde tenkt å feste bort den kvelden, hun bråtente og kastet myntene utover gulvet. Far like rolig, han så ikke en gang på henne, bare bøyde seg rolig ned, plukket opp alle myntene og slapp de tilbake i lommeboka mens dattera var så sinte at hun sto og hoppet. Bente var i full fyr og temmelig høylytt, uten å gjøre nevneverdig inntrykk på faren. Da rant det helt over for den unge festglade rebellen, hun fatet tak i den store gullfargene Elnett hårlakkflaska, kastet med all makt mot det som for kort tid siden var den trege faren, plutselig ble han kjapp som Supermann, dukket og hårlakkflaska strøk over hode hans og fortsatt tvers gjennom det store panoramavinduet og ut.

Nå først så far direkte på henne et kort øyeblikk, hun frøs umiddelbart fast, sinnet datt av henne og skammen kom skyllende. Far var igjen den trege, han begynte å plukke opp glasskår fra stuegulvet. Penger var ikke lenger noe tema den kvelden.

Heller ikke denne gangen ble det sagt stort om hendelsen. Men som med mye annet dumt som vi begge har gjort, - episoden ble lagret på minnet og har mange ganger blitt gjenfortalt i ettertid da vi har møttes, og historien ble mer fargerike og dramatiske med årene, og latter’n tok oss hver gang.

Videre på yrkesskolen
Her ble fagene frisør, bilmek. og musikk umiddelbart valgt bort til fordel for estetiske fag. Tegning, design, fargelære og ikke minst å sy sine egne klær var morsomt.
På 70-tallet kom slengbuksene inn i motebildet, elsket av noen - hatet av mange, men de dominerte bybilde. Buksebeina ble stadig videre og var etter hvert kommet til et punkt hvor slengen nærmest var i veien for en - når en skulle gå.

Men det var allikevel ikke nok for Bente. Da sydde hun seg slengbukser selv, men nå som det hun kalte 4-kant bukser. Utgangspunktet var trolig noe gardinstoff med et nærmest sykedelisk mønster. Bente var dreven som syerske og passformen ble perfekt på henne, men designet var neppe for alle, i hvert fall framkalte det lett humring da fadern’n så buksa første gang. Buksa var tettsittende oppe, beina hadde 4 sømmer istedenfor de vanlige 2 og skrånet utover mot foten. Når en sto stille så det ut som kroppen var montert på to firkantete koniske kjegler, nærmest en veldig bratt pyramide. Skal jeg prøve meg som diplomatisk motekommentator - kan jeg kanskje strekke meg til Interessant og Annerledes.

Det ble med denne ene, men du skal ha for kreativitet og mot Bente, -for du brukte den faktisk ute blant folk.
 
Soverom transformeres til ungdomsbule
Det var i samme perioden Bente fikk frie tømmer til å innrede rommet sitt hjemme. Hun overtok det største soverommet i Tajevegen 3 og sendte mor og far i eksil på et mindre rom.

Fargevalget ble knall røde vegger, den store runde lampa som hang fra taket laget Bente selv, - ved å blåse opp en gigantisk ballong. Denne ble penslet med lim før den ble kjervet inn med ulltråd, ballongen ble sprekt og ledning og lampeholder montert, lampa ble faktisk skikkelig stilig. Fortsatt høstet Bente anerkjennende nikk fra foreldrene, -helt innenfor så langt.

Så kom kronen på verket. Bente hadde i all hemmelighet vært nede i garasjen og knabbet nettet far hadde over jordbærplantene for å holde trosten borte. Nettet ble hengt opp i taket i slappe duvende bølger. Det ble helt 1001-natt der inne. Mor var skeptisk til «støvsamler’n», som hun kalte nettet, men det ble hengende. Så kom det bord og sofa på plass før innkjøp av platespiller. Her snakker vi ikke stereoanlegg, det var en superenkel plastikkdings av en platespiller med en bitte-liten innebygd høyttaler. Her gikk den ene Creedens-plate hun hadde - på konstant repet, til mor og far holdt på å tørne. De tilhørte tross alt reinlender-generasjonen. Her snakker vi kultursjokk innenfor hjemmets trygge vegger.

Den dagen dette musikk-vidunderet kom i hus var jeg som lillebror selvfølgelig veldig nysgjerrig. Bente forklarte- og viste meg tålmodig hvordan den fungerte. Creedens-plata kom på - og volumet ble skrudd opp. Fogerty og gjengen hans krøp inn i øregangene og slapp aldri taket, de er fortsatt på spill-lista mi på Spotify.
Da denne introduksjonen av platespilleren for lillebror var over, skiftet hun fra Storesøster-Bente til Utspekulerte-Bente. Hun forklarte til en lettlurt og klåfingret lillebror med stor overbevisning: «Morten, nå har vi hørt på plata èn gang. Denne plata er veldig dyr og kan bare spilles noen få ganger før den er utslitt og ny må kjøpes. Hvis du bruker platespilleren mens jeg er borte vil jeg se det på plate med en gang, -da blir jeg veldig skuffet over deg, Morten, -veldig, -veldig skuffet, - dessuten må du kjøpe ny plate til meg!».
Jeg lyttet storøyd på storesøster, og lovet på tro og ære å ikke røre platespilleren.

Litt senere samme dag hadde Bente reist ut og far kom hjem fra jobb, han var også interessert i platespilleren (trolig som hovedsponsor). Han gikk opp på rommet til Bente - med meg ivrig hakk i hel. Han satte i gang spilleren og skulle til å løfte armen med stiften inn på plata. Da våknet lillebror og brøt ut i ren desperasjon: «NEI, det må du ikke gjøre, -plata blir utslitt og Bente ser det med en gang, -- og, og -jeg vil få skylda!».
Fatter’n kjente oss begge bedre enn de fleste og humret godt da han gikk ned trapp og inn på kjøkkenet. Han hadde visst noe morsomt å fortelle mor før det ble ropt at middagen var klar. Jeg hørte de skratte godt der nede.

Hårlakk med smell i
Ingen av mine nære kamerater hadde storesøster, bare brødre. Dette var en stor fordel for meg, da dette ga tilgang på noe som ga status i guttegjengen i 8-10 års alderen.
Naboen vår hadde en jobb som ga mye overflødig papp-emballasje. Denne ble brent nesten daglig på et bål. Da var vi smågutta raskt på pletten når vi hadde fått tak i storesøsters tomme hårlakkflasker, som vi lurte inn i bålet. De eksploderte etter en stund med et kjempesmell og flammene skjøt i været. Da var vi skikkelig tøffe altså. Det passet oss bra at dame-frisyrene den gangen krevde rikelig med hårlakk, det sikret tilgang på «ammunisjon».

Jeg er glad at dette ikke er en utstrakt aktivitet blant ungene i dag. Det var ikke ufarlig, - og det gikk heldigvis bra med oss alle.

Skidressens svar på granatsjokk
Bente arbeidet tidlig i sin karriere på Ramah Fabrikker i Hamar. Dette var en klesbutikk med egen systue i 2. etg. At navnet med indisk svung, bare er Hamar baklengs, -skjønte også jeg etter hvert. Bente arbeidet på systua.

Da jeg hadde vokst ut av skidressen min tilbød Bente seg å sy en ny, - «En mer moderne en!», som hun sa. I den alderen, var vel 12-13 år, var jeg veldig beskjeden og likte ikke å stikke meg ut. Jeg stolte imidlertid på storesøster, hun kjente meg jo så godt, -hun tok nok hensyn til det.

Stor var derfor overraskelsen da jeg pakket opp den nye skidressen. Passformen var prima, hun hadde jo tatt mål, -men fargen. Hovedfargen var skrikende orange, - i sidene var det - i hele dressens lengde - en 10-12 cm bred stripe i minst like skrikende gul farge. Hvis jeg noen gang har fått hakeslepp måtte det være nettopp da.

Jeg prøvde den på - og så meg i speilet, -jeg hadde ikke vært mer synlig om jeg sto i brann.

På skolens skidag ble vi kjørt i buss opp til Gåsbu. Ute på plassen var det mange mørkeblåe anorakker, noen benyttet treningsdressen fra gymmen med lange skistrømper utenpå buksebenet, noen av jentene hadde mørke røde anorakker. Midt i dette folkehavet av duse farger sto jeg som et nytent St. Hansbål, -det var fånyttes å forsøke å spille usynlig.

Jeg har en mistanke, Bente, om at du flirte god mens du sydde denne skidressen, -men den ble brukt - og den fungerte. Og ikke minst, -det ble noe å snakke om.

Religion er også underholdning
En litt rar greie i Bentes omgangskrets i ungdomsåra, i hvert fall for uinnvidde, var deres oppmøter på religiøse vekkelsesmøter i lokalmiljøet. Steder jeg kjenner til at de oppsøkte, var Hedmarkstoppen, Bedehuset i Ottestad og pinsevennenes voksendåp ved Tangenodden Camping. Ingen av disse ungdommene var spesielt religiøst søkende, -deres søken var nok primært mot ren underholdning. Bente fortalte meg en gang, med stor iver, om et besøk på det lokale bedehuset. En ekstern vekkelses-predikant var annonsert med oppslag på infotavler og på diverse lyktestolper, på samme måte som da sirkus kommer til byen. Bente og vennene stilte forventningsfulle opp, -og forventningene ble til fulle innfridd.

Etter litt oppvarming som endte i høylytt tungetale tok predikanten det til neste nivå som medførte at deler av forsamlingen løp rundt i lokalet som forvirrede og hysteriske høns, som i transe, før de i en tilstand av dyp hypnose var overbeviste om at de var i stand til å kunne gå på slette veggen. Det var det totale kaos og spetakkel i lokalet og vennegjengen fikk full valuta, de lo så det gjorde vondt og syntes det var hysterisk morsomt. Bente avsluttet med: «Det var ingen av oss som kjente noen vibber bra predikanten, -men steike så artig å se på de andre!».

Noen år senere, etter at Bente hadde flyttet ut og bare var på besøk, oppdaget hun en annonse i avisen vedrørende pinsevenners voksendåp. Dette skulle avholdes ved Tangenodden Camping. «Der har jeg vært og kikket flere ganger!», sa Bente, «Det er kjempemorsomt, - har du lyst til å være med?». Etter å ha sittet og hørt på røverhistoriene til Bente gjennom barndommen, var det klart jeg ville være med.

Vi møtte i god tid og det var masse tilskuere der. «Dette måtte være årets store begivenhet på Tangen», tenkte jeg. Nede ved vannet sto en klikk på kanskje et dusin mennesker kledde i hvite kapper, slik jeg hadde sett på bilde da jeg leste om Ku Klux Klanen i USA, bare at disse hadde ikke hetter, - dette blir spennende.

Førstemann ut var en stor branne av en mann med helskjegg. Snilt sagt kunne han kalles velfødd, men i ærlighetens navn var det mer naturlig å bruke skips-terminologi, å omtale han med begrep som brutto-tonnasje, han måtte være svin-tung. Denne mannen var nok sterkere i troen enn han var i praktisk vurdering av situasjonen. Han skred målbevisst ut i vannet på døperens signal. Vel framme med vann opp til magen la han seg bakover og gikk inn i fullt neddykk, - slik kotume er. Døperen ventet et par-tre sekunder og skulle hjelpe den svære mannen opp igjen (da skjønte vi at døperen heller ikke var en særlig praktisk anlagt person), han tok i så han ble helt rød i toppen uten at skjeggfusen kom opp av vannet. En hjelper kom løpende til og løftet det han var kar om på andre siden, -da først kom hodet til syne over vannet. Ansiktet hans var like rødt som døperen under kraftløftet, mannen spyttet vann og snørr, hikstet og hostet så noen av de eldre damene som sto klare for tur i tilsvarende hvite kapper raskt og diskret markert korsets tegn på bringen.

Jeg måtte gi Bente rett, religiøse events kan være underholdende, denne på Tangen var faktisk hysterisk morsom.

Dette var en av mange nyttige ting jeg har lært av min storesøster.

Storesøster vender stadig tilbake
Etter at Bente flyttet ut av barndomshjemmet så merket en som lillebror at det var et savn der, det ble stille og tomt. Heldigvis flyttet hun bare til Hamar og det var ikke så lenge imellom at hun stakk innom. Noen ganger dukket hun opp bare for å spørre om jeg ville være med til Stange for å kjøpe is, eller kanskje teste pommes frites’n i grillkiosken på Mobiltomta ved Stangebrua. Der måtte en være rask med å presisere «Lite salt» ellers ville det se ut som det hadde snødd på pommes frites’n da den ble levert i luka.

Dessuten så gikk det jo buss, så jeg tok den mange ganger til Østre torg i Hamar for å gå siste biten til Bentes leilighet.

Det hendte til og med at jeg ble plukket opp av Bente og kjæresten da de skulle på Domkirkeodden for å bade.
Tenk det, Bente 18 år sammen med kjæresten - og med den bortskjemte drittungen på slep, - helt frivillig. Den gang var det bare helt topp å få være med de store, - senere som voksen, forstår en at dette var ei storesøster som var tøff i både trynet og kjeften, -men hun brydde seg faktisk om denne lille brysomme tølperen av en lillebror.

Så helt til slutt, Bente, i min mimring om oss - og spesielt deg
Steike så mye moro du brakte med deg i min barndom og ungdom.
Takk for alle de gode minnene du skapte, -og takk for at du aldri helt sluttet å ta vare på en lillebror.

Jeg vet du ikke er noen tilhenger av å innlemmes i fastsatte ritualer (religiøse eller andre), ei heller å motta velvalgte ord – sagt uten å mene det, intetsigende floskler eller rent hykleri.

Jeg velger derfor å avslutte med å si det helt kort, -men noe jeg virkelig mener:
«BENTE, -LILLEBROR HÅPER DU ER PÅ EN BRA PLASS NÅ!»

Takk for mange gode minner, Bente❤️
Jeg kommer til å savne deg, hvil i fred🌹
Klem fra Hilde🌷

Hvil i fred mamma. ❤️

Hvil i fred Bente 🌹

Hvil i fred Bente. Du ble den tøffeste og flotteste fra klassa på folkeskolen.