Ole Andreas Hagen

Kjære snille Ole Andreas Tusen takk for at du var en så god og dyktig kollega i mange år. Takk for alle de fine samtalene. Hvil i fred. Varme tanker og medfølelse til Jorun med familie

For oss nærmeste, for familien din, starter historien vår med deg for 50 år siden, nesten akkurat på dagen, den 1. august 1970. Den dagen møtte du mamma for første gang. Eller kanskje var det mamma som møtte deg først, for hun hadde tross alt hatt et bilde av deg fra avisa klipt ut og hengt på veggen hjemme. Det var liksom allerede bestemt at det skulle bli dere to. Og det ble dere to, i femti gyldne år. Femti år fylt med en uuttømmelig kjærlighet, respekt, vennskap og gjensidig avhengighet. Det er lett å se her i dag at det var mange som var glad i deg og brydde seg om deg, men selv om du var en omgjengelig og utadvendt mann holdt du alltid de nærmeste nærest. Og nærest av alle var mamma. Dere hadde ikke mange dagene fra hverandre i løpet av femti år, og det var ikke den ting dere ikke kunne snakke om eller måtte holde skjult for hverandre. Uenighet og krangler som hos alle andre som lever et helt liv sammen, men om kveldene var allting glemt. Dere var likeverdige i livet sammen, men med gjensidig respekt for at dere også var forskjellige. Det er det god lærdom i. Og for oss som har levd med dere var kanskje noe av det fineste at dere heller aldri sparte på den respekten og kjærligheten. Dere holdt det aldri av til kun store dager og anledninger. Dere imellom var alt det alltid tilstede, også i det hverdagslige. Levende, ektefølt og fullstendig åpent for alle å se. Og akkurat det, at kjærlighet og omsorg skal vises og komme naturlig, har nok også gitt Jørgen og meg en trygghet i oppveksten. Dere lagde solide rammer for oss som holdt hele veien. Så var du selv kanskje aldri den som viste slik for Jørgen og meg med store ord og gester, men mest gjennom alt det du gjorde for oss. Da vi var små, med magisk reparasjon over natta av alt som ble lagt på kjøkkenbenken, leksehjelp, prosjekter på soverom og lekerom, fiksing av sykler og diplomer for gjennomførte fjellturer. Det var tusen små ting som alle oste av omsorg. Så du kunne jo óg være både påståelig og skråsikker, og ikke minst hadde du evnen til å irritere både Jørgen og meg grønne. Det er kanskje ofte slik med fedre og sønner, den som skal lære bort og de som ikke alltid har lyst til å høre etter. Men så ble vi eldre, og fikk kjærester og egne hjem. Da skjønte vi vel endelig ordentlig omfanget og betydningen av alt det vi hadde med oss. Tryggheten, kjærligheten og omsorgen du viste. At du jo var usedvanlig oppegående, smart og klok og verdt å høre på. Og at du var stolt av de voksne folkene vi ble. For det lå et inderlig ønske bak alt, et ønske om at vi skulle komme oss ut i verden og klare oss selv, akkurat slik du gjorde. Og jeg tror at staheten din, skråsikkerheten din, kommer fra at du som liten og ung har måttet klare deg sjøl. Du har måttet jobbe for alt du har oppnådd, studier, jobb, hus og familie, og du har måttet stå for og forsvare dine egne valg. Da har du også måttet være sikker på at de valgene du tok var de riktige. Og fra her jeg står i dag kan jeg ikke være annet enn helt overbevist om at du alltid endte opp med å velge rett. Jeg vet at du også syntes at vi valgte rett da vi kom hjem hver våre, med Anna og Jens Robert. To mennesker som har fått kjenne deg halve livet, og som jeg vet kommer til å savne deg like mye som oss andre. Også for dem ble du en bauta av omsorg, klokskap og kjærlighet. Og ikke minst humor! For min egen del har jeg alltid vært takknemlig for at Jens Robert umiddelbart ble en naturlig del av familien, og at hvem jeg elsker aldri var noe tema. Nå hadde jeg heller aldri trodd at det ville bli annerledes, jeg kjente deg jo, men det falt deg så naturlig og det gjorde det lett for meg å være meg. Det ville ha vært umulig for deg å tenke at du ikke skulle akseptere de nærmest deg akkurat sånn de var. Når alt kom til alt var det viktigste for deg at vi hadde det bra! Så unnlot du heller aldri å fortelle oss hvor glad du var for at vi hadde noen fornuftige folk til å passe på oss. Da kunne du bry deg om andre ting. Som Selma og Ludvik, som kom til verden i 2007 og 2011 og gjorde deg til bestefar. Det store byggverket ditt, livet ditt, sto fullendt. Du var også blitt eldre da, og kanskje en litt mykere mann, og følelsene satt plutselig utenpå. Lekenheten, humoren og alle de rare ideene, som også var der da vi var små, fikk nå liksom fullt utløp. Vi visste hvor mye vår bestefar betød for deg, hva du lærte av ham, og du så at vi også opplevde det sånn som små. Nå var det endelig din tur, og jeg vet helt sikkert at du nøt hvert øyeblikk av det. Du ble rare bestefar fordi du ikke fantes selvhøytidelig, fordi du var med ungene på deres premisser, fordi du var rettferdig, fordi du også for dem skapte klare og trygge rammer, og ikke minst fordi du ikke nølte med å være myk og nær og kjærlig. De er så heldige, de to, for å ha hatt en bestefar som deg. Så kom de siste få årene med sykdom og vanskeligere dager enn noensinne før. Du var allikevel som vanlig alltid sterk og seig, og klarte å skvise det beste du kunne ut av selv de tyngste dagene. Mamma passet godt på deg helt til det siste, men du passet også like godt på henne. Ikke en klage, ikke en dag du faktisk ga opp, samme hvor mye du sikkert ville det etter hvert. Vi er alle så uendelig takknemlige for at du fikk være deg selv til siste slutt, både for din egen del og for vår. Det gjør det lettere å huske deg slik du var. Nå står det aller vanskeligste igjen, å prøve å innfinne seg med at vi aldri skal få se deg igjen. Akkurat nå kjennes det ikke ut som om jeg noensinne vil klare det, men på ett eller annet vis blir vel også det hverdagen. For selv om du er borte, så er du allikevel! Du er i Jørgen i lynne og vesen. Du er i meg i stahet og når jeg ser meg selv i speilet. Du er i mamma i hvert minne og tanke, i hennes levde liv og i kjærligheten som aldri blir borte. Du er i alle her i rommet som vil huske deg og si navnet ditt. Du er i hver en krik og krok i Skogveien, i alle dingser og bomser og dippedutter du samlet på. Du er i alt du bygde, fikset og holdt i stand. Du er i alt du gjorde for oss, i gulv i Oslo, i vegger og tak i Melkeveien. Du er i selve sjelen og luften på Sætra, i stier i skogen og ved vann på fjellet. Du er, og vil alltid være, pappa, kjæreste, svigerfar og bestefar. Så lover jeg deg å gjøre som du alltid gjorde, å passe godt på mamma. Det er mange av oss rundt henne som skal sørge for det. I morgen, pappa, så blir det sol!

Kjære Jorun, Ole Peder, Jørgen, Jens Robert, Anna og barnebarn. Dette var trist. Så fine bilder dere har lagt ut. Ole hadde alltid et smil på lur når vi møttes. En fin mann. Jeg tenker på dere. Familien min hilser også.

Takk for en langt og godt vennskap og naboskap. Våre tanker går til Jorun, Ole Peder og Jørgen med familier.

Tusen takk for all lærdom, omsorg, glede og latter, kjære nabofar. Varme tanker til familien

Takk for godt naboskap og gode samtaler igjennom mange år. Vi tenker på deg Jorun og din familie

Min beste barndomsvenn er død.. Så veldig tragisk. Vi var naboer helt til du flyttet opp til Solvang veien. . Hvor vi fortsatte vårt vennskap en stund til. Vi gled fra hverandre etter at vi gikk hver våre veier, som ungdom og voksne. Men vi pratet godt sammen når vi traff hverandre på gaten. eller andre steder . og mimret over barndommen. Jeg visste at du hadde kreft. Det fortalte du meg engang da vi treftes. Ole, jeg vil alltid minnes . deg som den du var. Mine tanker går også til dine etterlatte. Hvil i fred Ole Bo

Vi minnes mange gode prater både i hagen og over hekken. Vi ser tilbake på mer enn 35 år med godt naboskap. Vi er her for deg, Jorun.

Takk for vennskap og samvær gjennom livet i 50 år. Vi minnes alle våre fine turer og hyggelige sammenkomster på fjellet, i Skogvegen og Fagerlivegen. Vi husker deg for din store omsorg for familien din og venner, ikke minst de minste som møtte deg., også vår Sigurd snakket mye om deg. Vi tar alle gode minner med oss. Bildet er tatt 27.juli 2017 på Røskdalknappen i Engerdal.

Gode nabo, takk for gode minner. Varme tanker og medfølelse til dine nærmeste.